Jeanine skrev:
Ja, jeg har tatt på meg en rolle overfor systemet. Det er ikke en martyrrolle, men et ønske om å vise folk flest hva som egentlig tar plass i en klagesak (i dette tilfellet en overgrepssak med en kjede av aktører og blant annet utførte represalier mot meg). Saken er lang og omstendelig. Jeg har brukt lettfattelige ord og vendinger, og etaten kan ikke unngå å forstå hva det er jeg har opplevd som overgrep, hva jeg klager på, og hva jeg ber om og kommer med forslag til løsninger på. Du og flere av debattantene har i utmerkede vendinger påpekt flere synspunkter og grunner til at min sak har blitt slik den har blitt. Jeg har forstått det slik ut fra flere svar at det ikke er mange, om noen, som har gått ut på en slik måte som det jeg har gjort med et tema som dette. Da gjør jeg vel noe riktig? Eller noe forferdelig galt? Uansett er responsen jeg har fått helt fantastisk, og den varmer virkelig. Noe av det første jeg gjorde etter å ha sendt inn hovedklagen til ledelsen i NAV 31.12.2007, var å sende denne i kopi til en rekke ministere og statsråder. Grunnen til at jeg utleverte denne til så mange personer, var i utgangspunktet det jeg hadde i tankene som kommer til uttrykk i følgende innledning til klagen min til en stor del av disse:
Til
(…) minister
K.K
Oslo 31.12.2007.
Jeg ber om at Ministeren blir forelagt denne e-posten personlig så snart som mulig. Tusen takk.
Dette er Deres kopi av min overgrepsklage til (…) direktør O.O for NAV (…). Denne saken er særdeles stygg, da jeg har opplevd overgrepene fra en hel kjede av samkjørte aktører - hvorav noen av dem sitter i høye stillinger innenfor selveste NAV og OPT. Grunnen til at jeg synes at det er svært relevant at De også mottar denne saken, er at jeg med denne har forsøkt å belyse den håpløse og intrikate vinklingen som overgripere lager innbyrdes, dernest både tausheten, truslene og alle de lukkede dørene allmuen blir møtt med for å umuliggjøre at en ”lett og grei” redegjørelse for det som offeret har opplevd skal komme opp til overflaten hvis disse skulle finne på å opplyse om overgrepene. Alt forblir som regel hermetisk lukket, og store deler av befolkningen som i utgangspunktet er normalt ressurssterke, blir ”knust” i systemet på grunn av de mange sorte får som har banet seg vei til stillinger de kan sitte trygt i og bli beskyttet bak titlene sine mens de herjer som de lyster, og som vist i denne saken – i ”flokk”.
Jeg tør altså våge å fremsette påstanden om at det ikke er kun jeg som har opplevd slike monumentale overgrep som jeg beskriver. Ofrene for overgrep er godt kjent med den uoverkommelig vanskelige klageprosessen som følger, og makter derfor ikke å ta dette videre. Både de (og jeg, gjennom denne saken) vet at represalier blir utøvd når man opplyser om overgrepene. Jeg spør Dem her om De eller andre ansatte i Deres etat har muligheten for å hjelpe eller bistå meg på noen måte i den stygge saken jeg her fremlegger, og / eller gjøre disse overgrepene kjent for offentligheten. Dette behøves å settes et sterkt søkelys på en gang for alle, slik at overgriperne føler seg tvunget til å revurdere og endre sin adferd betraktelig (...)(overfor folk flest)!
Jeanine
Jeg spør nå bare.
Du ønsker en endring i NAv sin måte å møte folk på.
Du ønsker at noen tar affære ovenfor de som har behandlet deg dårlig .
Du ønsker at NAV gir deg den hjelp som du trenger for å komme i arbeide igjen.
Hvilken av disse ønsker vil du prioritere først ?
Jeg spør også om du ser at du kan bli fanget i denne prosessen mot systemet. Det kan ende med at du fokuserer for mye på NAV systemet. Noe jeg absolutt forstår.
Ser du noen middelveg i denne saken.
Jeg ser også at det er fornuftig å sikre seg med å sende kopier til flere instanser. Men en må også ta høyde for hva og hvordan de tenker. Her er det strategi som må brukes.
Jeg drev en gang å sloss mot dette offentlige fanskapet. JEg endte opp med å skrive referater selv fra møter som fant sted. Det var tross alt min forståelse som måtte komme fram, og da skrev jeg referat fra mitt synspunkt. De ga opp til slutt, for jeg var så snar med referatene at deres versjoner kom bestandig til slutt. :-)
Og det er nå en gang slik her i verden, at alt en hører og ser blir målt opp mot den første versjonen. Og er den sannferdig, så skal det mye til for å overprøve den.