Forrige | 1 | Neste | Alle
Anbefalt av 2Møte med A-etat 26.03.06 15:46
Jeg har lest Erna Solbergs debattinnlegg i Aftenposten Aften torsdag den 23 mars med interesse. Tittel: "Vi vil gi hverdagen en ny sjanse".
En ny sjanse søkte jeg å oppnå da jeg henvendte meg til a-etat siste halvdel av 2005.
Litt om meg selv. Jeg ble uføretrygdet i 2000 etter slitsomme år som pårørende til en psykisk lidende. Arbeidet dette medførte gjorde at jeg ble presset ut av undervisningsjobber jeg trivdes med. Jeg hørte desverre på sosionomer og andre som da sa at som trygdet får du tid til å utvikle din kreativitet og kunst, men ingen fortalte historien om sosial isolasjon og trang økonomi som følgetilstander som nettopp hemmer det kreative. De saksbehandlere den gang valgte enkleste løsninger for å eliminere et problem. Jeg er armer og bein, og etter et sammenbrudd som skyldtes etterreaksjoner på hele tiden å sloss med myndighetene for at et annet familiemedlem skulle få hjelp og ikke statlig dop for sin psykiske lidelse, har jeg gradvis kommet til hektene. Jeg har klart å bygge opp et lite firma, og et privat kurssenter der jeg underviser i keramiske teknikker, fargelære med mer. Jeg har som uføretrygdet tatt en toårig utdanning ved Hio-Oslo i bildeterapi, og der har jeg 45 timers praksis med gruppe fra psykiatriens førstelinjetilbud som jeg besto, og min mentor der har sagt seg villig til å gi meg referanser, og jeg vil på sikt tilby gruppekurs i bildeterapi. Men 45 timers praksis er lite da bildeterapeutiske øvelser kan virke sterkt på noen, og gjennom mitt nettsted som har hatt en sosialpolitisk profil frem til nylig, har jeg kommet i dialog med flere som har vært utsatt for useriøse healere, og to har blitt sendt rett inn i psykose da deres følelsesliv har blitt flerret bart åpent av amatørterapeuter som har gått for fort frem. Det er lite gunstig at faget bildeterapi ikke har en beskyttet tittel i Norge.
Jeg har fulgt med i pressen, og har fått med meg at uføretrygdete er en gruppe som skal satses på. Jeg undrer meg på hvorfor det enda ikke blir gjennomført at uføretrygdete kan ta med seg trygden når de får kontrakter med firmaer slik at trygden som Erna Solberg har foreslått, kan gå inn i lønnsmidler i en prøveperiode på arbeidsplassen. Dette vil være det sterkeste virkemiddelet for i det hele å få bedrifter til å tørre å satse på gruppen definert som yrkeshemmede.
Jeg har altså klart å etablere et firma, og et kurssenter, men følte jeg måtte ha mer ytre praksis da det kan bli noe isolert å jobbe alene uten et kollegium å forholde seg til, samt at jeg trenger mer praksis for å etablere et selvstendig bildeterapitilbud.
Jeg var på telefonen, og ringte rundt til poliklinikker, institusjoner og annet der det fantes kvalifiserte gruppeterapeuter, og tilbød min arbeidskraft gratis to dager i uken bare jeg kunne se og lære av en gruppeterapeut i aksjon. Jeg fikk positiv tilbakemelding fra flere, men fikk og beskjed at disse ikke hadde lov å ansette folk til gratis arbeid, samt at disse ikke hadde lønnsmidler til å ansette trainees, men jeg kunne kontakte a-etat, og da var disse villig til å drøfte et opplegg med disse slik at jeg kunne få en hospiteringsplass som trainee.
Så til a-etat. Jeg fikk altså ja til å være gratis trainee på en institusjon, og glad og lykkelig formidlet jeg dette til a-etat, men da sa a-etat nei for at søknaden min om attføring ikke var ferdigbehandlet, og institusjonen som da trengte hjelp, kunne ikke vente, og hyret inn en student som gratispraktikant.
Så ble endelig attføringsøknaden innvilget etter ti ukers ventetid, og jeg fikk en traust og sindig trønder som saksbehandler, og følte kjemien stemte mellom oss da han virket både praktisk og jordnær, og det hele begynte optimistisk. Jeg hadde to referansepersoner i tillegg som trodde på meg, og den ene var en psykiatrisk sykepleier i den gamle bydelen min som testet meg, og godkjente meg som praktikant i psykiatrien mens jeg gikk på bildeterapistudiet. Da begge hadde skiftet jobber, hadde jeg mistet kontakten med disse, og jeg gav saksbehandleren på a-etat navnene deres samt siste kjente arbeidsplass. Han klarte ikke på tre uker å finne disse personene. Etter ti minutters søk på navn på internett, fant jeg begge, og hadde en lang og hyggelig telefonsamtale med den ene som sa hun fortsatt ville være referanse for meg, og ønsket meg lykke til med å skaffe traineeplass. Etter en fire-fem meget hyggelige og sosiale samtaler med saksbehandler på a-etat mistet jeg tålmodigheten, og spurte hvorfor a-etat ikke var behjelpelige med å matche motiverte folk opp mot andre foretak slik at jeg kunne få traineeplassen som var min attføringsplan. Da unnskyldte han seg med at det var ikke bare å plassere en person, for det stiltes bl. annet store krav til forsikringsordninger for yrkeshemmede på arbeidsplasser, og derfor vegret folk seg. Da et større psykiatrisk sykehus ville ta meg inn i praksis om jeg fikk en ordning med a-etat, hørte jeg ingen ting om forsikringsordninger da jeg var åpen på at jeg er uføretrygdet. Jeg har ingen fysisk skade og lyte, og trenger heller ingen spesialdesignete møbler og annet spesialutstyr for å klare en jobb. Jeg er altså blandt de tolv på dusinet av nordmnn som har hatt en psykisk knekk da jeg ikke tålte å bli arbeidsledig spesielt etter å si fra meg jobber som gav livet mitt innhold fordi et familiemedlem fikk mangelfull oppfølging av det psykiske helsevern. Jeg er i dag frisk, og står på med kursenteret jeg har klart å bygge opp med små midler. Sakbehandleren stod på at det var håpløst å i møtekomme mine krav om traineeplass, og spurte om jeg var villig til å prøve a-etats tilbud som "Veiviseren" og jeg var villig om jeg gjennom dette fikk min traineeplass. Jeg undersøkte tilbudet som fant sted på en arbeidsmarkedsbedrift kalt "Ilas". Der ville de teste meg i flere yrker som platearbeider, kantinearbeider, rengjøringsassistent, kontorhjelp, telefondame med mer, men dette hadde ingen ting med min CV som kunst og handverkslærer med relevant tilleggsutdanning. Bildeterapien satser jeg på å bruke pedagogisk så folk får et friere syn på iboende kreativitet for å lære mer om kunstneriske uttrykk. Jeg sa hø
En ny sjanse søkte jeg å oppnå da jeg henvendte meg til a-etat siste halvdel av 2005.
Litt om meg selv. Jeg ble uføretrygdet i 2000 etter slitsomme år som pårørende til en psykisk lidende. Arbeidet dette medførte gjorde at jeg ble presset ut av undervisningsjobber jeg trivdes med. Jeg hørte desverre på sosionomer og andre som da sa at som trygdet får du tid til å utvikle din kreativitet og kunst, men ingen fortalte historien om sosial isolasjon og trang økonomi som følgetilstander som nettopp hemmer det kreative. De saksbehandlere den gang valgte enkleste løsninger for å eliminere et problem. Jeg er armer og bein, og etter et sammenbrudd som skyldtes etterreaksjoner på hele tiden å sloss med myndighetene for at et annet familiemedlem skulle få hjelp og ikke statlig dop for sin psykiske lidelse, har jeg gradvis kommet til hektene. Jeg har klart å bygge opp et lite firma, og et privat kurssenter der jeg underviser i keramiske teknikker, fargelære med mer. Jeg har som uføretrygdet tatt en toårig utdanning ved Hio-Oslo i bildeterapi, og der har jeg 45 timers praksis med gruppe fra psykiatriens førstelinjetilbud som jeg besto, og min mentor der har sagt seg villig til å gi meg referanser, og jeg vil på sikt tilby gruppekurs i bildeterapi. Men 45 timers praksis er lite da bildeterapeutiske øvelser kan virke sterkt på noen, og gjennom mitt nettsted som har hatt en sosialpolitisk profil frem til nylig, har jeg kommet i dialog med flere som har vært utsatt for useriøse healere, og to har blitt sendt rett inn i psykose da deres følelsesliv har blitt flerret bart åpent av amatørterapeuter som har gått for fort frem. Det er lite gunstig at faget bildeterapi ikke har en beskyttet tittel i Norge.
Jeg har fulgt med i pressen, og har fått med meg at uføretrygdete er en gruppe som skal satses på. Jeg undrer meg på hvorfor det enda ikke blir gjennomført at uføretrygdete kan ta med seg trygden når de får kontrakter med firmaer slik at trygden som Erna Solberg har foreslått, kan gå inn i lønnsmidler i en prøveperiode på arbeidsplassen. Dette vil være det sterkeste virkemiddelet for i det hele å få bedrifter til å tørre å satse på gruppen definert som yrkeshemmede.
Jeg har altså klart å etablere et firma, og et kurssenter, men følte jeg måtte ha mer ytre praksis da det kan bli noe isolert å jobbe alene uten et kollegium å forholde seg til, samt at jeg trenger mer praksis for å etablere et selvstendig bildeterapitilbud.
Jeg var på telefonen, og ringte rundt til poliklinikker, institusjoner og annet der det fantes kvalifiserte gruppeterapeuter, og tilbød min arbeidskraft gratis to dager i uken bare jeg kunne se og lære av en gruppeterapeut i aksjon. Jeg fikk positiv tilbakemelding fra flere, men fikk og beskjed at disse ikke hadde lov å ansette folk til gratis arbeid, samt at disse ikke hadde lønnsmidler til å ansette trainees, men jeg kunne kontakte a-etat, og da var disse villig til å drøfte et opplegg med disse slik at jeg kunne få en hospiteringsplass som trainee.
Så til a-etat. Jeg fikk altså ja til å være gratis trainee på en institusjon, og glad og lykkelig formidlet jeg dette til a-etat, men da sa a-etat nei for at søknaden min om attføring ikke var ferdigbehandlet, og institusjonen som da trengte hjelp, kunne ikke vente, og hyret inn en student som gratispraktikant.
Så ble endelig attføringsøknaden innvilget etter ti ukers ventetid, og jeg fikk en traust og sindig trønder som saksbehandler, og følte kjemien stemte mellom oss da han virket både praktisk og jordnær, og det hele begynte optimistisk. Jeg hadde to referansepersoner i tillegg som trodde på meg, og den ene var en psykiatrisk sykepleier i den gamle bydelen min som testet meg, og godkjente meg som praktikant i psykiatrien mens jeg gikk på bildeterapistudiet. Da begge hadde skiftet jobber, hadde jeg mistet kontakten med disse, og jeg gav saksbehandleren på a-etat navnene deres samt siste kjente arbeidsplass. Han klarte ikke på tre uker å finne disse personene. Etter ti minutters søk på navn på internett, fant jeg begge, og hadde en lang og hyggelig telefonsamtale med den ene som sa hun fortsatt ville være referanse for meg, og ønsket meg lykke til med å skaffe traineeplass. Etter en fire-fem meget hyggelige og sosiale samtaler med saksbehandler på a-etat mistet jeg tålmodigheten, og spurte hvorfor a-etat ikke var behjelpelige med å matche motiverte folk opp mot andre foretak slik at jeg kunne få traineeplassen som var min attføringsplan. Da unnskyldte han seg med at det var ikke bare å plassere en person, for det stiltes bl. annet store krav til forsikringsordninger for yrkeshemmede på arbeidsplasser, og derfor vegret folk seg. Da et større psykiatrisk sykehus ville ta meg inn i praksis om jeg fikk en ordning med a-etat, hørte jeg ingen ting om forsikringsordninger da jeg var åpen på at jeg er uføretrygdet. Jeg har ingen fysisk skade og lyte, og trenger heller ingen spesialdesignete møbler og annet spesialutstyr for å klare en jobb. Jeg er altså blandt de tolv på dusinet av nordmnn som har hatt en psykisk knekk da jeg ikke tålte å bli arbeidsledig spesielt etter å si fra meg jobber som gav livet mitt innhold fordi et familiemedlem fikk mangelfull oppfølging av det psykiske helsevern. Jeg er i dag frisk, og står på med kursenteret jeg har klart å bygge opp med små midler. Sakbehandleren stod på at det var håpløst å i møtekomme mine krav om traineeplass, og spurte om jeg var villig til å prøve a-etats tilbud som "Veiviseren" og jeg var villig om jeg gjennom dette fikk min traineeplass. Jeg undersøkte tilbudet som fant sted på en arbeidsmarkedsbedrift kalt "Ilas". Der ville de teste meg i flere yrker som platearbeider, kantinearbeider, rengjøringsassistent, kontorhjelp, telefondame med mer, men dette hadde ingen ting med min CV som kunst og handverkslærer med relevant tilleggsutdanning. Bildeterapien satser jeg på å bruke pedagogisk så folk får et friere syn på iboende kreativitet for å lære mer om kunstneriske uttrykk. Jeg sa hø
Anbefalt av 1Re: Møte med A-etat 26.03.06 15:56
(Svar til: 3976al)
Jeg sa høflig "Nei!" til veivisertilbudet. Så ville han sende meg på kurs i selvtillitsbygging, jobbsøking og annet, og jeg sa og nei til dette, da kursenteret mitt er jobben min. Jeg fikk og en av mine elever som har fulgt meg i over et år å gi denne saksbehandleren referanser på meg, så han kunne skjønne jeg er seriøs. Jeg så heller ingen hensikt i å sende meldekort til Mo I Rana lenger for å rapportere til myndighetene min daglige drift, når ingen var interessert i å hjelpe meg med en hospiteringskontrakt i en 20 timers stilling som trainee som jeg bad om, og til og med var villig til å jobbe gratis for å komme inn et sted for faglig back-up i forhold til cv-en min. Sakbehandleren sendte da avslag på attføring, der mitt ønske om traineeplass, og at jeg driver firma ble brukt mot meg. A-etat har både tilgang til telefoner og internett, og sammen kunne vi ha skrevet til ulike foretak, og de kunne ha hjulpet til å matche en mot firmaer, noe de ikke gjorde. Jeg har inntrykk av at a-etat i stedet sender folk på utallige kurs, der det ikke finnes planer om hvordan disse kurs kan brukes i kobling mot jobb. Jeg undrer meg på om denne saksbehandleren mente at bildeterapiutdanning bl.annet i min CV er ment for å kvalifisere en til å bli platearbeider, eller sentralborddame. Etter mine erfaringer, holder jeg avstand til a-etat, og fortsetter å dra meg selv opp etter håret i mitt firma selv om det er tøft å stå alene. Jeg løser praksisbiten i bildeterapi med å ha telefonkontakt med andre firmaer som driver med dette, og integrerer noen øvelser som kan nyttes pedagogisk innenfor mine andre kurstilbud, men det beste hadde vært å lære ved å se en profesjonell i arbeid, noe jeg desverre ikke fikk til.
Andre informanter til mitt nettsted har fortalt at selve behandlingsapparatet har fordommer mot folk som har eller har hatt psykiske lidelser. Da det er tøft å jobbe med mennesker, mener også jeg at en bør ha lagt traumer og annet bak seg, og en bør faktisk ha en karenstid på tre år før en selv begynner som behandler eller pedagog. Jeg har sikker karenstid der, og i motsetning til flere har jeg faktisk opplevd mye postiv feed-back i 2005 for min åpenhet, og de var mer enn villig til å prøve meg om a-etat ville garantere for meg, og referanser hjelper også, men hvorfor kunne ikke a-etat være villig til å satse?
Det hjelper ikke å organisere ulike etater i felles kontorbygg som kalles Velferdskontorer uten at en tar en grunnleggende etisk debatt, og ser hva slags innhold de ulike etater har, og jeg spør igjen hva a-etat konkret gjør for å innkludere de uføre, og igjen. Hva slags innhold i praksis har ordene: "Et inkluderende arbeidsliv"? Firmaer er faktisk villig til innkludering, men her svikter a-etat noe. Derfor kan jeg ikke stole på a-etat.
Andre informanter til mitt nettsted har fortalt at selve behandlingsapparatet har fordommer mot folk som har eller har hatt psykiske lidelser. Da det er tøft å jobbe med mennesker, mener også jeg at en bør ha lagt traumer og annet bak seg, og en bør faktisk ha en karenstid på tre år før en selv begynner som behandler eller pedagog. Jeg har sikker karenstid der, og i motsetning til flere har jeg faktisk opplevd mye postiv feed-back i 2005 for min åpenhet, og de var mer enn villig til å prøve meg om a-etat ville garantere for meg, og referanser hjelper også, men hvorfor kunne ikke a-etat være villig til å satse?
Det hjelper ikke å organisere ulike etater i felles kontorbygg som kalles Velferdskontorer uten at en tar en grunnleggende etisk debatt, og ser hva slags innhold de ulike etater har, og jeg spør igjen hva a-etat konkret gjør for å innkludere de uføre, og igjen. Hva slags innhold i praksis har ordene: "Et inkluderende arbeidsliv"? Firmaer er faktisk villig til innkludering, men her svikter a-etat noe. Derfor kan jeg ikke stole på a-etat.
Anbefalt av 0Re: Møte med A-etat 26.03.06 16:30
(Svar til: 3976al)
Som forutsetning til at en grunnleggende etisk debatt skal kunne finne sted
m.h.t Aetats (snart NAV)politikk, framstår tilbakemelding fra brukerne svært sentralt, etter min mening.
Dessverre får man tilsendt et skjema med 5,6 spørsmål fra Aetat - som skal "belyse" efaring en har gjort som kunde og fange opp kritikk som forbedringspotensiale.
Ukulturen i Aetat minner meg om hvordan det ofte blir når et forvaltningsorgan
oppfatter seg selv og egen eksistensberettigelse som viktigst;
direkte deprimert ble jeg av nyheten om den kommende mammuten NAV, en sammenslåing av sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontor -
i stedet for å legge til rette for en toveiskommunikasjon har ensrettingens dampveivals bare økt i størrelse, frykter jeg.
m.h.t Aetats (snart NAV)politikk, framstår tilbakemelding fra brukerne svært sentralt, etter min mening.
Dessverre får man tilsendt et skjema med 5,6 spørsmål fra Aetat - som skal "belyse" efaring en har gjort som kunde og fange opp kritikk som forbedringspotensiale.
Ukulturen i Aetat minner meg om hvordan det ofte blir når et forvaltningsorgan
oppfatter seg selv og egen eksistensberettigelse som viktigst;
direkte deprimert ble jeg av nyheten om den kommende mammuten NAV, en sammenslåing av sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontor -
i stedet for å legge til rette for en toveiskommunikasjon har ensrettingens dampveivals bare økt i størrelse, frykter jeg.
Anbefalt av 1Re: Møte med A-etat 26.03.06 17:18
(Svar til: lykkemø)
Som jeg har skjønt på et orienteringsmøte fra en karismatisk kvinnelig coach på a-etat skal brukermedvirking og brukertilbakemelding være essensielt. Hun fortalte mye fordelaktig og om seg selv da hun møtte "lettveggen" som utbrent. Stort snakket hun om at vi alle skulle designe vår attføringsplan og gav oss greie oversiktlige skjemaer for dette, og ivrig fyldte jeg inn planen min som jeg hadde jobbet med før a-etat var påtenkt med mye lobbyvirksomhet og telefoner hvor jeg solgte mine ferdigheter til aktuelle bedrifter, og dette i seg selv en fulltidsjobb. Det hun klokelig ikke fortalte var at a-etat i ettertid suverent kjører over gode brukerplaner, og at papiret ikke er verd materialet det er laget av en gang. Jeg opplevde i ettertid at den sympatiske mannlige kontakten på a-etat direkte lekte med meg. Han skrøt av nettstedet mitt og kursenteret jeg hadde klart å bygge opp og sa jeg måtte søke ISO-standard på dette å få det inspisert av myndighetene, så ville a-etat sende brukere på kurs hos meg. På to måneder brukte jeg ca 100000 og pusset opp et eget rom til keramikkdelen nettopp for en ISO-standard. Jeg trodde han mente det han sa! I ettertid hadde ingen hørt om slik standard!
Anbefalt av 1Re: Møte med A-etat 26.03.06 23:45
(Svar til: 3976al)
Ja, jeg beklager, men de erfaringene jeg sitter med i forhold til Aetat, både når det gjelder egen historikk og andre jeg kjenner - består de av veldig mye avmakt og forvirring og lite konstruktiv utvikling.
Jeg skulle gjerne visst hvor mange saksbehandlere som er ansatt i Aetat og hvor store beløp de mottar fra staten; jeg er redd det forholder seg mye likt som i psykiatrien - mange folk og mye penger inn - og lite ut, på den andre siden.
Aetat; en kjempemessig fabrikk, med få og standariserte løsninger.
Den eneste måten for mange å komme ut derfra igjen- fra endeløse tiltaksplaner som ikke bringer en noen steder- er å skaffe ekspertisehjelp fra lege eller advokat.
Det var helt sikkert ikke sånn ment i utgangspunktet, men tjenestemannsapparatet
virker modent for konfrontasjon, men jeg ser ingenting som tyder på at det vil skje.
Det er en fryktelig enkel tanke, men; hvorfor får Aetat overført penger fra staten utifra hvor mange klienter de har kontra lønn i forhold til klient tilfreds plassert? Fordi det er så vanskelig å måle?
Det tror jeg ikke.
Jeg skulle gjerne visst hvor mange saksbehandlere som er ansatt i Aetat og hvor store beløp de mottar fra staten; jeg er redd det forholder seg mye likt som i psykiatrien - mange folk og mye penger inn - og lite ut, på den andre siden.
Aetat; en kjempemessig fabrikk, med få og standariserte løsninger.
Den eneste måten for mange å komme ut derfra igjen- fra endeløse tiltaksplaner som ikke bringer en noen steder- er å skaffe ekspertisehjelp fra lege eller advokat.
Det var helt sikkert ikke sånn ment i utgangspunktet, men tjenestemannsapparatet
virker modent for konfrontasjon, men jeg ser ingenting som tyder på at det vil skje.
Det er en fryktelig enkel tanke, men; hvorfor får Aetat overført penger fra staten utifra hvor mange klienter de har kontra lønn i forhold til klient tilfreds plassert? Fordi det er så vanskelig å måle?
Det tror jeg ikke.
Anbefalt av 1Re: Møte med A-etat 31.03.06 16:09
(Svar til: 3976al)
Ser at du ber om kommentar fra meg til dette i en annen tråd. Det ser ut som du har vært litt uheldig her.
Generelt kan en si at saker kan være kompliserte og alltid har flere sider, det er derfor vanskelig å uttales seg når en ikke har alle sakspapirene etc.
Når det er sagt virker du i aller høyeste grad som en ressurssterk og oppegående person som kunne vært hjulpet med en minimal innsats fra Aetat sin side.
Hvorfor har så ikke dette skjedd? Det kan det nok være flere grunner til.
Aetat overtok ansvaret for vedtak etter lov om folketrygd kap. 11, dvs. attføring, i 1994.
Det var i utgangspunktet "stas" for Aetat å overta det formelle ansvaret fra trygdeetaten, og det ble satset en god del på opplæring og utvikling i begynnelsen.
At Aetat overtok var et resultat av en stortingsmelding om den såkalte "Arbeidslinja". Man så at antall uføretrygdede steg og steg, og antok at Aetat var mer kvalifisert for dette med utdanning og arbeid, mens trygdekontoret var mer oppdatert med hensyn til helse og trygd. Det hører med til historien at rikstrygdeverket var dødelig fornærmet over å miste dette ansvarsområdet.
Som sagt var Aetat i utgangspunktet godt fornøyd med å overta dette ansvaret.
Det ble blant annet opprettet et eget høyskolestudium ved Høgskolen i Lillehammer med tanke på attføringsarbeid.
En psykolog ved Arbeidsrådgivningskontoret i Oslo ( del av Aetat ), nå benevnt Aetat Arbeidsrådgvning, utviklet endog en ny faglig filosofi for hvordan Aetat skulle arbeide med attføring: Aktørmodellen.
Det sentrale i aktørmodellen er at en ved utarbeidelse av handlingsplan for attføring alltid skal ta utgangspunkt i vedkommendes egne ønsker og ideer.
Ideen er å gi personer informasjon som rettigheter, regelverk, rettigheter og plikter, slik at de kjenner til muligheter og begrensninger. Vedkommende skal på dette grunnlag selv lage et forslag til handlingsplan. Dersom forslaget må justeres for å bli godkjent, skal det allikevel alltid bygge på søkers egne forslag.
Det er kun to tilfeller ovenstående ikke gjelder. Det er de personer som overhodet ikke klarer å komme på noe forslag eller føler seg helt blanke; disse skal henvises til slike kurs du nevnte. Det andre tilfellet er de som skal ha avslag på yrkesrettet attføring fordi de enten er for syke og skal tilbakeføres trygdekontoret for vurdering av uføretrygd eller fordi de har en bakgrunn som gjør at de kan formidles direkte til et arbeid som er i tråd med deres helsemessige begrensninger uten at det er nødvendig å bruke kvalifiserende tiltak.
Dessverre har det faglige attføringsarbeidet kommet i bakleksa de senere år.
Dette har sin bakgrunn i fenomenet ”Avvikling av Aetat” som jeg har tatt opp i en annen tråd.
Bort med faglig tunge miljøer, inn med sjablonene og effisiens, ut med effektivitet.
Generelt kan en si at saker kan være kompliserte og alltid har flere sider, det er derfor vanskelig å uttales seg når en ikke har alle sakspapirene etc.
Når det er sagt virker du i aller høyeste grad som en ressurssterk og oppegående person som kunne vært hjulpet med en minimal innsats fra Aetat sin side.
Hvorfor har så ikke dette skjedd? Det kan det nok være flere grunner til.
Aetat overtok ansvaret for vedtak etter lov om folketrygd kap. 11, dvs. attføring, i 1994.
Det var i utgangspunktet "stas" for Aetat å overta det formelle ansvaret fra trygdeetaten, og det ble satset en god del på opplæring og utvikling i begynnelsen.
At Aetat overtok var et resultat av en stortingsmelding om den såkalte "Arbeidslinja". Man så at antall uføretrygdede steg og steg, og antok at Aetat var mer kvalifisert for dette med utdanning og arbeid, mens trygdekontoret var mer oppdatert med hensyn til helse og trygd. Det hører med til historien at rikstrygdeverket var dødelig fornærmet over å miste dette ansvarsområdet.
Som sagt var Aetat i utgangspunktet godt fornøyd med å overta dette ansvaret.
Det ble blant annet opprettet et eget høyskolestudium ved Høgskolen i Lillehammer med tanke på attføringsarbeid.
En psykolog ved Arbeidsrådgivningskontoret i Oslo ( del av Aetat ), nå benevnt Aetat Arbeidsrådgvning, utviklet endog en ny faglig filosofi for hvordan Aetat skulle arbeide med attføring: Aktørmodellen.
Det sentrale i aktørmodellen er at en ved utarbeidelse av handlingsplan for attføring alltid skal ta utgangspunkt i vedkommendes egne ønsker og ideer.
Ideen er å gi personer informasjon som rettigheter, regelverk, rettigheter og plikter, slik at de kjenner til muligheter og begrensninger. Vedkommende skal på dette grunnlag selv lage et forslag til handlingsplan. Dersom forslaget må justeres for å bli godkjent, skal det allikevel alltid bygge på søkers egne forslag.
Det er kun to tilfeller ovenstående ikke gjelder. Det er de personer som overhodet ikke klarer å komme på noe forslag eller føler seg helt blanke; disse skal henvises til slike kurs du nevnte. Det andre tilfellet er de som skal ha avslag på yrkesrettet attføring fordi de enten er for syke og skal tilbakeføres trygdekontoret for vurdering av uføretrygd eller fordi de har en bakgrunn som gjør at de kan formidles direkte til et arbeid som er i tråd med deres helsemessige begrensninger uten at det er nødvendig å bruke kvalifiserende tiltak.
Dessverre har det faglige attføringsarbeidet kommet i bakleksa de senere år.
Dette har sin bakgrunn i fenomenet ”Avvikling av Aetat” som jeg har tatt opp i en annen tråd.
Bort med faglig tunge miljøer, inn med sjablonene og effisiens, ut med effektivitet.
Anbefalt av 2Re: Møte med A-etat 31.03.06 16:10
(Svar til: Justice1)
Effisiens: Gjøre tingene fort.
Effektivitet: Gjøre de riktige tingene.
Den intelligente leser vil merke seg at det er en stor forskjell på effisiens og effektivitet.
Ikke minst når det kommer til skjebne og konsekvens for den enkelte bruker.
Den herskende klasse i aetat i dag er imidlertid en utspekulert, kynisk, manipulerende, innsiktsløs og lavt utdannet feministiske gjeng. De godt utdannede, dannede og etisk bevisste er enten skviset ut, eller drevet i ”indre eksil”. De er ikke strømlinjeformet og glatte nok for ” The Brave New World”. Dette er arven og ettervirkningene av en arbeidsdirektør som har kjørt en stor statlig etat i grøfta for å berike seg selv.
De herskende følger Machiavellis råd for personellbehandling om det gjelder ansatte eller klienter.
Det er derfor ikke så mange spor igjen av aktørmodellen i praksis, men du kan henvise til den, for det er fremdeles den som skal være det teoretiske grunnlaget for arbeidet med attføring i etaten.
Man kan jo vise frem solskinnsteorien på foredrag og til media, mens likene holdes godt innesperret i skapene.
Jeg har selv arbeidet innen attføringsfeltet i mange år, og ville i et konkret tilfelle som ditt gitt deg nødvendig arbeidspraksis uten å blunke. Dette forutsetter imidlertid en viss individualitet og handlekraft hos saksbehandler, noe som dessverre ikke alltid lenger godtas i den byråkratiske og feminiserte arbeidskulturen som hersker i aetat i dag.
F.eks. kan saksbehandler ha rett i at saken din ligger til behandling, og at det ut fra normal saksbehandlingstid ikke foreligger generelt innvilgningsvedtak enda. Det er f.eks. ikke svært uvanlig med 10 ukers behandlingstid slik som nevnt her.
Den gang jeg arbeidet med dette, og personer hadde konkrete forslag som det hastet med å få avklart, f.eks. en utdanningsplass som de hadde frist til å besvare, eller en hospiteringsplass eller lønnstilskuddsplass som kunne ryke, tok jeg selvfølgelig og ga vedkommende time med en gang og ga svar innen fristen. Noe annet ville jeg ha oppfattet som arrogant og sløsing med andres tid og med statens penger.
Dersom personer har velbegrunnede planer klar er det i utgangspunktet bare å "stemple godkjent" og ikke kaste vekk mer av verken vedkommendes tid eller statens penger. Det med statens penger begrunner jeg med at det er sløsing å la folk gå på passive trygdytelser, i stedet for å la dem komme i gang med noe.
I dag skal imidlertid alt mulig organiseres som "team". Og med den forsvinner den individuelle handlekraften. Mange saksbehandlere er så redde for å stå til ansvar for sine vedtak, at de har innført at alle saker må behandles i "team" for etterpå å kunne vaske sine hender og slippe å ta ansvar for sine egne vedtak ved å si at saken er behandlet i "team". Da blir man som saksbehandler først avhengig av å vente med å behandle saken til det er sakens tur i "køen", og for det andre kan du risikere å bli "nedstemt" av noen herskesyke kolleger som ikke kjenner saken halvparten så godt som deg selv.
Effektivitet: Gjøre de riktige tingene.
Den intelligente leser vil merke seg at det er en stor forskjell på effisiens og effektivitet.
Ikke minst når det kommer til skjebne og konsekvens for den enkelte bruker.
Den herskende klasse i aetat i dag er imidlertid en utspekulert, kynisk, manipulerende, innsiktsløs og lavt utdannet feministiske gjeng. De godt utdannede, dannede og etisk bevisste er enten skviset ut, eller drevet i ”indre eksil”. De er ikke strømlinjeformet og glatte nok for ” The Brave New World”. Dette er arven og ettervirkningene av en arbeidsdirektør som har kjørt en stor statlig etat i grøfta for å berike seg selv.
De herskende følger Machiavellis råd for personellbehandling om det gjelder ansatte eller klienter.
Det er derfor ikke så mange spor igjen av aktørmodellen i praksis, men du kan henvise til den, for det er fremdeles den som skal være det teoretiske grunnlaget for arbeidet med attføring i etaten.
Man kan jo vise frem solskinnsteorien på foredrag og til media, mens likene holdes godt innesperret i skapene.
Jeg har selv arbeidet innen attføringsfeltet i mange år, og ville i et konkret tilfelle som ditt gitt deg nødvendig arbeidspraksis uten å blunke. Dette forutsetter imidlertid en viss individualitet og handlekraft hos saksbehandler, noe som dessverre ikke alltid lenger godtas i den byråkratiske og feminiserte arbeidskulturen som hersker i aetat i dag.
F.eks. kan saksbehandler ha rett i at saken din ligger til behandling, og at det ut fra normal saksbehandlingstid ikke foreligger generelt innvilgningsvedtak enda. Det er f.eks. ikke svært uvanlig med 10 ukers behandlingstid slik som nevnt her.
Den gang jeg arbeidet med dette, og personer hadde konkrete forslag som det hastet med å få avklart, f.eks. en utdanningsplass som de hadde frist til å besvare, eller en hospiteringsplass eller lønnstilskuddsplass som kunne ryke, tok jeg selvfølgelig og ga vedkommende time med en gang og ga svar innen fristen. Noe annet ville jeg ha oppfattet som arrogant og sløsing med andres tid og med statens penger.
Dersom personer har velbegrunnede planer klar er det i utgangspunktet bare å "stemple godkjent" og ikke kaste vekk mer av verken vedkommendes tid eller statens penger. Det med statens penger begrunner jeg med at det er sløsing å la folk gå på passive trygdytelser, i stedet for å la dem komme i gang med noe.
I dag skal imidlertid alt mulig organiseres som "team". Og med den forsvinner den individuelle handlekraften. Mange saksbehandlere er så redde for å stå til ansvar for sine vedtak, at de har innført at alle saker må behandles i "team" for etterpå å kunne vaske sine hender og slippe å ta ansvar for sine egne vedtak ved å si at saken er behandlet i "team". Da blir man som saksbehandler først avhengig av å vente med å behandle saken til det er sakens tur i "køen", og for det andre kan du risikere å bli "nedstemt" av noen herskesyke kolleger som ikke kjenner saken halvparten så godt som deg selv.
Anbefalt av 2Re: Møte med A-etat 31.03.06 16:11
(Svar til: Justice1)
Det er imidlertid tre mulige skjær i sjøen i ditt konkrete tilfelle.
1. Slutt aldri å sende meldekort. Det dummeste du gjør er å slutte å sende meldekort.
Du vil da tape alle rettigheter. Systemet er nemlig slik at du MÅ stå registrert i Aetats register for å ha rettigheter hos Aetat. Og for å gjøre det må du altså først være registrere deg og deretter sende meldekort hver 14. dag. Jeg foreslår at du går inn på aetat.no og registrerer deg som arbeidssøker igjen med en gang. Deretter begynner du å sende meldekort hver 14. dag. Da du ikke mottar livsoppholdsytelser fra Aetat trenger du IKKE å krysse av for arbeide timer på meldekortet, hverken i egenvirksomhet eller hos andre. Jeg skal senere komme tilbake til hvorfor du skal gjøre dette, det vil nemlig gi deg rett på en praksisplass etter hvert.
2. Du driver egen virksomhet som allerede er registrert og i drift. I utgangspunktet skal Aetat gi tiltak som er hensiktsmessige og nødvendige for at du skal kunne redusere din uføregrad. Dersom du i din virksomhet kun har tenkt å tjene opp til friinntektsgrensen på 1G, og ellers beholde en uføregrad på 100%, skal det strengt tatt ikke godkjennes under yrkesrettet attføring. Dersom målet er å få redusert uføregraden, kan i utgangspunktet tiltak godkjennes. Aetat kan godkjenne etablering av egen virksomhet som attføringstiltak. Men i ditt tilfelle er så vidt jeg skjønner virksomheten for lengst startet og i drift før du søkte om yrkesrettet attføring. Da er det vanskelig å godkjenne tiltak som er relatert til egen virksomhet. Slik er regelverket.
Dersom en er litt kreativ kan imidlertid hospitering godkjennes som en ren utprøving eller kvalifisering for å se om dette yrket er noe for deg, uten at det relateres til egen virksomhet. Jeg tror du må holde egen virksomheten offisielt utenom, skal dette kunne godkjennes.
3. Du skriver at du har hatt en "psykisk knekk" og at dette kan tale imot å gi deg tiltak som kan føre deg i posisjon som behandler.
Dette er et av flere problemer en sitter med, når en sammen med en person som har fått en knekk, skal forsøke å finne løsninger istedenfor stengsler. Noen krefter i samfunnet er mer opptatt av å lage stengsler for folk enn å åpne dører.
Aetat har f.eks. mottatt rasende brev fra universiteter, høyskoler og fylkesleger om at vi må slutte med å sende personer med psykiske problemer til utdanninger som sykepleier, sosionomer osv. På den ene side skal en selvfølgelig finne yrker som er forenlig med vedkommendes bakgrunn og evt. diagnoser, men på den annen side skal en vel ikke dømme folk fra retten til et meningsfylt arbeid som vedkommende interesserer seg for grunnet en "downperiode" i livet. I forhold til Bondevik fikk jo han lov til å ha landets høyeste embete etter å ha hatt en "depressiv reaksjon". Jeg tror det er ekstremt mye fordommer og myter innenfor dette området i samfunnet fremdeles.
Dette momentet kan ligge til grunn i en del tilfeller, men i din sak virker det som om det er de to årsakene over som var grunn til avslaget.
Når det gjelder argumentet om yrkesskadeforsikring er dette bare tull og bortforklaringer. Når det er snakk om store arbeidsgivere som jeg får inntrykk at det er snakk om her, har de en såkalt "flåteforsikring". Det vil si at de betaler akkurat det samme om de skriver ett navn til eller fra på sin liste over de som skal være yrkesforsikret i virksomheten. Jeg tipper din saksbehandler er overarbeidet og lettere utbrent. Du har jo lest mitt innlegg om avviklingen av Aetat. Du har dermed fått med deg at aetat hadde en arbeidsdirektøren som på slutten av 90-tallet la alle premisser videre bl.a. gjennom store lovendringer. Denne direktøren ville som tidligere beskrevet heller drive business enn å drive med "attføring" og "sykdom og lyte". Det var i business de store pengene lå, må vite. Samtidig har vi hatt særdeles umodne, uvitende og
1. Slutt aldri å sende meldekort. Det dummeste du gjør er å slutte å sende meldekort.
Du vil da tape alle rettigheter. Systemet er nemlig slik at du MÅ stå registrert i Aetats register for å ha rettigheter hos Aetat. Og for å gjøre det må du altså først være registrere deg og deretter sende meldekort hver 14. dag. Jeg foreslår at du går inn på aetat.no og registrerer deg som arbeidssøker igjen med en gang. Deretter begynner du å sende meldekort hver 14. dag. Da du ikke mottar livsoppholdsytelser fra Aetat trenger du IKKE å krysse av for arbeide timer på meldekortet, hverken i egenvirksomhet eller hos andre. Jeg skal senere komme tilbake til hvorfor du skal gjøre dette, det vil nemlig gi deg rett på en praksisplass etter hvert.
2. Du driver egen virksomhet som allerede er registrert og i drift. I utgangspunktet skal Aetat gi tiltak som er hensiktsmessige og nødvendige for at du skal kunne redusere din uføregrad. Dersom du i din virksomhet kun har tenkt å tjene opp til friinntektsgrensen på 1G, og ellers beholde en uføregrad på 100%, skal det strengt tatt ikke godkjennes under yrkesrettet attføring. Dersom målet er å få redusert uføregraden, kan i utgangspunktet tiltak godkjennes. Aetat kan godkjenne etablering av egen virksomhet som attføringstiltak. Men i ditt tilfelle er så vidt jeg skjønner virksomheten for lengst startet og i drift før du søkte om yrkesrettet attføring. Da er det vanskelig å godkjenne tiltak som er relatert til egen virksomhet. Slik er regelverket.
Dersom en er litt kreativ kan imidlertid hospitering godkjennes som en ren utprøving eller kvalifisering for å se om dette yrket er noe for deg, uten at det relateres til egen virksomhet. Jeg tror du må holde egen virksomheten offisielt utenom, skal dette kunne godkjennes.
3. Du skriver at du har hatt en "psykisk knekk" og at dette kan tale imot å gi deg tiltak som kan føre deg i posisjon som behandler.
Dette er et av flere problemer en sitter med, når en sammen med en person som har fått en knekk, skal forsøke å finne løsninger istedenfor stengsler. Noen krefter i samfunnet er mer opptatt av å lage stengsler for folk enn å åpne dører.
Aetat har f.eks. mottatt rasende brev fra universiteter, høyskoler og fylkesleger om at vi må slutte med å sende personer med psykiske problemer til utdanninger som sykepleier, sosionomer osv. På den ene side skal en selvfølgelig finne yrker som er forenlig med vedkommendes bakgrunn og evt. diagnoser, men på den annen side skal en vel ikke dømme folk fra retten til et meningsfylt arbeid som vedkommende interesserer seg for grunnet en "downperiode" i livet. I forhold til Bondevik fikk jo han lov til å ha landets høyeste embete etter å ha hatt en "depressiv reaksjon". Jeg tror det er ekstremt mye fordommer og myter innenfor dette området i samfunnet fremdeles.
Dette momentet kan ligge til grunn i en del tilfeller, men i din sak virker det som om det er de to årsakene over som var grunn til avslaget.
Når det gjelder argumentet om yrkesskadeforsikring er dette bare tull og bortforklaringer. Når det er snakk om store arbeidsgivere som jeg får inntrykk at det er snakk om her, har de en såkalt "flåteforsikring". Det vil si at de betaler akkurat det samme om de skriver ett navn til eller fra på sin liste over de som skal være yrkesforsikret i virksomheten. Jeg tipper din saksbehandler er overarbeidet og lettere utbrent. Du har jo lest mitt innlegg om avviklingen av Aetat. Du har dermed fått med deg at aetat hadde en arbeidsdirektøren som på slutten av 90-tallet la alle premisser videre bl.a. gjennom store lovendringer. Denne direktøren ville som tidligere beskrevet heller drive business enn å drive med "attføring" og "sykdom og lyte". Det var i business de store pengene lå, må vite. Samtidig har vi hatt særdeles umodne, uvitende og
Anbefalt av 2Re: Møte med A-etat 31.03.06 16:13
(Svar til: Justice1)
uengasjerte politikere på dette området fra ca. siste halvdel av 90-tallet og fram til i dag. De tenker meget kortsiktig og kun ut fra NHO sitt perspektiv som vil at friske og unge arbeidstakere skal stå med "lua i hånda" og kjempe om stadig mer ustabile og dårligere betalte jobber. Det ble derfor etter hvert slik at både vi som jobbet "innenfor murene" og dere som trengt hjelp "utenfor murene" systematisk skulle fratas rettigheter og goder. Vi skal helst være lydige slaver som tar til takke med smuler. Når politikerne f. eksempel kuttet 40% i vårt driftsbudsjett fra det ene året til det andre, samtidig som arbeidsoppgavene vokser og vokser, og vi i tillegg blir pålagt å bruke mesteparten av tiden på direkte "tull og tøys", er det klart at moralen etter hvert får seg en knekk. Etter hvert sitter da administrasjonen kun igjen med pisken, og da er det grenser for hvor lenge også denne virker. Til slutt så blir alle i organisasjonen unntatt de med psykopatiske trekk apatiske og lammet. At dette går utover brukerne i det lange løp bør jo ikke være noen overraskelse.
Må nevne at da "Arbeidslinjen" ble innført på midten av 90-tallet var det vel ca. 200.000 uføretrygdede, og mellom 30.000 og 40.000 registrerte yrkeshemmede. Ordinært helt ledige arbeidssøkende var like i overkant av 100.000.
Da aetat på midten av 90-tallet overtok ansvaret for attføring, fikk vi i realiteten ingen ekstra personellressurser til dette.
De 100.000 arbeidsledige ble den gang kalt historisk og rekordhøyt ( var vel oppe på en topp på ca. 130.000 i 1993 ) mens Kristin Halvorsen satt på Tabloid i går og sa at arbeidsledigheten på ca. 100.000 i Norge er nå så lav at det vil føre til renteøkning om vi bruker noe mer oljepenger. Antall under yrkesrettet attføring har nå passert antall helt ledige og ligger på over 100.000 personer, mellom en 3-4 dobling på 10 år. Antall uføretrygdede nærmer seg 350.000.
I de ca. 10 årene vi har hatt såkalt arbeidslinje har altså antall personer under attføring mellom 3 og 4- doblet seg, og antall uføretrygdede ca. doblet seg og vi har like mange ledige. Litt av en "arbeidslinje". Løsningen politikerne ser på dette problemet nå er å sulte folk ut i elendige jobber gjennom å kutte i trygdeordninger, underregulere grunnbeløpet i folketrygden, samt forsøk på å undergrave opparbeidete rettigheter så som AFP, lover, regler og avtaleverk.
Samtidig har sosialhjelpstønadene i kommunene gått ned, samtidig som levekostfaktorene har gått opp. Dette er dokumentert og stikk i strid med det den såkalte "rød-grønne" regjeringa lovet i valgkampen. Det eneste de har gjort så langt er å kutte litt i skattene til de aller rikeste. Når det gjelder konkrete rettigheter til personer under attføring og som mottar dagpenger kan jeg vise litt til de regelendringer som er gjort den siste perioden:
Bondevik II regjeringen satte opp inntektsgrensene for å ha rett il dagpenger med flere 10.000 kr., hvilket selvsagt går ut over de som har minst fra før. Disse får nå ingenting. Videre sørget man for å fjerne ferietillegget på dagpenger, noe som fort betyr ca. 20.000 kr. mindre for en arbeidsledig, som igjen kan bety at en som blir arbeidsledig nå kanskje ikke lenger kan klare å beholde huset, så går ekteskapet til helvete og dernest kanskje forholdet til barna. Så har vi ødelagt en hel familie, og det er jo bra for samfunnet.. Videre reduserte man maksimumstiden for å motta dagpenger for lang periode fra 3 til 2 år, og kort periode fra 1 1/2 til 1 år. For å krone verket lagde man en ny regel om at dersom man arbeidet mer enn 50% hadde man under ingen omstendigheter rett til dagpenger.
Når det gjaldt attføring reduserte man tiden man kan gå på skole til max 3 år, og max 150.000,- til skolepenger totalt, eller 50.000,- pr. semester ( kan gjøres unntak i spesielle tilfeller). Videre reduserte man den tiden man kan motta attføringspenger i påvente av høvelig
Må nevne at da "Arbeidslinjen" ble innført på midten av 90-tallet var det vel ca. 200.000 uføretrygdede, og mellom 30.000 og 40.000 registrerte yrkeshemmede. Ordinært helt ledige arbeidssøkende var like i overkant av 100.000.
Da aetat på midten av 90-tallet overtok ansvaret for attføring, fikk vi i realiteten ingen ekstra personellressurser til dette.
De 100.000 arbeidsledige ble den gang kalt historisk og rekordhøyt ( var vel oppe på en topp på ca. 130.000 i 1993 ) mens Kristin Halvorsen satt på Tabloid i går og sa at arbeidsledigheten på ca. 100.000 i Norge er nå så lav at det vil føre til renteøkning om vi bruker noe mer oljepenger. Antall under yrkesrettet attføring har nå passert antall helt ledige og ligger på over 100.000 personer, mellom en 3-4 dobling på 10 år. Antall uføretrygdede nærmer seg 350.000.
I de ca. 10 årene vi har hatt såkalt arbeidslinje har altså antall personer under attføring mellom 3 og 4- doblet seg, og antall uføretrygdede ca. doblet seg og vi har like mange ledige. Litt av en "arbeidslinje". Løsningen politikerne ser på dette problemet nå er å sulte folk ut i elendige jobber gjennom å kutte i trygdeordninger, underregulere grunnbeløpet i folketrygden, samt forsøk på å undergrave opparbeidete rettigheter så som AFP, lover, regler og avtaleverk.
Samtidig har sosialhjelpstønadene i kommunene gått ned, samtidig som levekostfaktorene har gått opp. Dette er dokumentert og stikk i strid med det den såkalte "rød-grønne" regjeringa lovet i valgkampen. Det eneste de har gjort så langt er å kutte litt i skattene til de aller rikeste. Når det gjelder konkrete rettigheter til personer under attføring og som mottar dagpenger kan jeg vise litt til de regelendringer som er gjort den siste perioden:
Bondevik II regjeringen satte opp inntektsgrensene for å ha rett il dagpenger med flere 10.000 kr., hvilket selvsagt går ut over de som har minst fra før. Disse får nå ingenting. Videre sørget man for å fjerne ferietillegget på dagpenger, noe som fort betyr ca. 20.000 kr. mindre for en arbeidsledig, som igjen kan bety at en som blir arbeidsledig nå kanskje ikke lenger kan klare å beholde huset, så går ekteskapet til helvete og dernest kanskje forholdet til barna. Så har vi ødelagt en hel familie, og det er jo bra for samfunnet.. Videre reduserte man maksimumstiden for å motta dagpenger for lang periode fra 3 til 2 år, og kort periode fra 1 1/2 til 1 år. For å krone verket lagde man en ny regel om at dersom man arbeidet mer enn 50% hadde man under ingen omstendigheter rett til dagpenger.
Når det gjaldt attføring reduserte man tiden man kan gå på skole til max 3 år, og max 150.000,- til skolepenger totalt, eller 50.000,- pr. semester ( kan gjøres unntak i spesielle tilfeller). Videre reduserte man den tiden man kan motta attføringspenger i påvente av høvelig
Anbefalt av 2Re: Møte med A-etat 31.03.06 16:14
(Svar til: Justice1)
arbeid ( etter man er ferdig attført ) fra 1 år til 1/2 år. For at heller ikke de på attføring skulle klare å beholde huset fjernet man for sikkerhets skyld stønad til husholdsutgifter som betyr over 5000,- kroner mindre pr. måned for husholdninger med høye boutgifter i forhold til inntekter. Kurs til arbeidsledige måtte koste mye mindre pr. hode, og det er derfor alle må gå på samme kurs med jevne mellomrom og skrive CV som ingen gidder å lese, i stedet for å bli kvalifisert for et yrke det er etterspørsel etter.
På mange måter skjer dette gjennom en selvforsterkende prosess gjennom kutt i bevilgninger til etatene. Årlige kutt i budsjettene, mens oppgavene stadig vokser, fører til febrilsk jakt etter områder som kan nedprioriteres eller kuttes. Når departementet da kontakter ytre etater for å høre hva som kan nedprioriteres av faglig arbeid neste budsjett, vil forslagene stå i kø da de ansatte gjerne vil ha en bedre hverdag. Derfor blir det paradoksalt nok slik at etatene aktivt bekjemper brukernes rettigheter for å kunne få en overkommelig arbeidssituasjon i forhold til budsjettene og ressursene som hele tiden skal kuttes. At dette tyter ut i både 5 - 6 og kanskje 10 gangen i form av menneskelig fornedrelse og økning av passive helse- og trygdebudsjetter er det visst ingen som tar notis av. Keiserens nye klær er jammen meg flotte.
Den AP-utnevnte arbeidsdirektøren som la premissene for den utvikling vi har hatt til i dag var helt klar på at aetat først og fremst var til for arbeidsgiverne. Det var gjennom å dekke arbeidsgivernes behov for arbeidskraft vi hadde vår misjon. Han gikk offentlig ut i riksdekkende aviser og ikke minst i dagsrevyen og sa at vi fremover måtte importere minimum 50.000 nye arbeidssøkere fra fjerntliggende himmelstrøk hvert eneste år for å dekke etterspørselen av arbeidskraft. Snakk om å være kjøpt og betalt av NHO. Det var vel ikke uten grunn at han fikk mede seg en tidligere NHO-direktør i sitt nye ”Judasselskapet” for personalformidling etter at han fullstendig hadde forrådet egne ansatte, alle brukere og landets skattebetalere og ødelagt etaten han ledet for å mele sin egen og NHO`s kake.
Som du sikkert skjønner er det ikke så rart om saksbehandlere i aetat er desillusjonalisert og utbrent. Etter å ha blitt hjernevasket og tvunget til å tro på løgn og bedrag i lengre tid, og utmattet av kutt i budsjetter , stadige omorganiseringer, konstante endringer av regelverk og usikker fremtid. Det har nå i flere år vært strengt forbudt å tenke selv, og ytterst strengt forbudt å ytre selvstendige meninger.
Aetat legges offisielt ned 30.06.06, og skal fusjoneres med trygdeetaten fra 01.07.06.
Dette har på en måte allerede skjedd på departementsnivå, hvor det er Pølse-Hansen som styrer skuta. På direktoratnivå, h.h.v. rikstrygdeverk og arbeidsdirektorat vil dette skje fra 01.07.06. På fylkes og lokalnivå skal dette skje fortløpende fremover, og være på plass innen 2010.
De ansatte er selvfølgelig usikre på hvor de vil havne i denne fremtidige kjempeetaten, og om de for eksempel må skifte arbeidssted. Det ligger i kortene at det kan skje relativt omfattende sentraliseringer av en del av oppgavene.
Så tilbake til deg og dine behov. Meld deg som arbeidssøker og send meldekort hver 14 dag. Du kan registrere deg selv på aetat.no Etter en liten stud henvender du deg til aetat lokal, og spør om hvilken saksbehandler som har fått ansvar for å følge opp deg. Be så om en timeavtale med denne saksbehandleren. Forklar at du trenger praksis i en type virksomhet for
å teste ut om dette yrket er noe for deg. Be om å få dette godkjent som en praksisplass, så du slipper hele mølla med yrkesrettet attføring. Finn gjerne den mulige praksisplassen selv før
På mange måter skjer dette gjennom en selvforsterkende prosess gjennom kutt i bevilgninger til etatene. Årlige kutt i budsjettene, mens oppgavene stadig vokser, fører til febrilsk jakt etter områder som kan nedprioriteres eller kuttes. Når departementet da kontakter ytre etater for å høre hva som kan nedprioriteres av faglig arbeid neste budsjett, vil forslagene stå i kø da de ansatte gjerne vil ha en bedre hverdag. Derfor blir det paradoksalt nok slik at etatene aktivt bekjemper brukernes rettigheter for å kunne få en overkommelig arbeidssituasjon i forhold til budsjettene og ressursene som hele tiden skal kuttes. At dette tyter ut i både 5 - 6 og kanskje 10 gangen i form av menneskelig fornedrelse og økning av passive helse- og trygdebudsjetter er det visst ingen som tar notis av. Keiserens nye klær er jammen meg flotte.
Den AP-utnevnte arbeidsdirektøren som la premissene for den utvikling vi har hatt til i dag var helt klar på at aetat først og fremst var til for arbeidsgiverne. Det var gjennom å dekke arbeidsgivernes behov for arbeidskraft vi hadde vår misjon. Han gikk offentlig ut i riksdekkende aviser og ikke minst i dagsrevyen og sa at vi fremover måtte importere minimum 50.000 nye arbeidssøkere fra fjerntliggende himmelstrøk hvert eneste år for å dekke etterspørselen av arbeidskraft. Snakk om å være kjøpt og betalt av NHO. Det var vel ikke uten grunn at han fikk mede seg en tidligere NHO-direktør i sitt nye ”Judasselskapet” for personalformidling etter at han fullstendig hadde forrådet egne ansatte, alle brukere og landets skattebetalere og ødelagt etaten han ledet for å mele sin egen og NHO`s kake.
Som du sikkert skjønner er det ikke så rart om saksbehandlere i aetat er desillusjonalisert og utbrent. Etter å ha blitt hjernevasket og tvunget til å tro på løgn og bedrag i lengre tid, og utmattet av kutt i budsjetter , stadige omorganiseringer, konstante endringer av regelverk og usikker fremtid. Det har nå i flere år vært strengt forbudt å tenke selv, og ytterst strengt forbudt å ytre selvstendige meninger.
Aetat legges offisielt ned 30.06.06, og skal fusjoneres med trygdeetaten fra 01.07.06.
Dette har på en måte allerede skjedd på departementsnivå, hvor det er Pølse-Hansen som styrer skuta. På direktoratnivå, h.h.v. rikstrygdeverk og arbeidsdirektorat vil dette skje fra 01.07.06. På fylkes og lokalnivå skal dette skje fortløpende fremover, og være på plass innen 2010.
De ansatte er selvfølgelig usikre på hvor de vil havne i denne fremtidige kjempeetaten, og om de for eksempel må skifte arbeidssted. Det ligger i kortene at det kan skje relativt omfattende sentraliseringer av en del av oppgavene.
Så tilbake til deg og dine behov. Meld deg som arbeidssøker og send meldekort hver 14 dag. Du kan registrere deg selv på aetat.no Etter en liten stud henvender du deg til aetat lokal, og spør om hvilken saksbehandler som har fått ansvar for å følge opp deg. Be så om en timeavtale med denne saksbehandleren. Forklar at du trenger praksis i en type virksomhet for
å teste ut om dette yrket er noe for deg. Be om å få dette godkjent som en praksisplass, så du slipper hele mølla med yrkesrettet attføring. Finn gjerne den mulige praksisplassen selv før
Anbefalt av 2Re: Møte med A-etat 31.03.06 16:15
(Svar til: Justice1)
eller etter møtet. Det har som ovenfor forklart blitt gjort så mye rart i denne etaten at de fleste saksbehandlerne enten er utbrent eller blitt apatiske. Dessuten hører det med til aktørmodellen at søker selv skal gjøre så mye som mulig. Det blir også mye lettere for en stresset og travel saksbehandler å si ja, dersom du har funnet arbeidsgiveren du vil samarbeide med på forhånd selv.
Lykke til!
Apropos dine erfaringer med Arbeidsmarkedsbedrifter, forkortet AMB. Disse kjemper stadig vekk for å overleve over statsbudsjettet. De ble bygget opp i et industrisamfunn, og bærer derfor preg av det. Det arbeidet de kan tilby er ofte irrelevant til den utprøving og kompetanseoppbygging en arbeidssøker ønsker og trenger. De kjemper jo naturligvis allikevel for sin egen overlevelse. De har gjennom arbeidsgiverforeninger de er med i stor innflytelse i departement og regjering. Dette binder Aetat til en viss grad opp i å benytte disse bedriftenes tiltaksplasser. Derfor kan det være at Aetat lokalt forsøker å dytte arbeidssøkere inn til utprøving på disse bedriftene uten at de ønsker det selv. Dette er stikk i strid med det som skal være det faglige grunnlaget for attføringsarbeidet, nemlig aktørmodellen. I aktørmodellen skal ethvert tiltak bygge på søkers egne ønsker. Det er kun når søker ikke vet hva han/hun ønsker eller klarer at det er aktuelt med slike avklaringstiltak. Imidlertid vet jeg at det finnes saksbehandlerer som for å slippe å begrunne et avslag, vil tvinge ressurssterke mennesker i det som for dem ofte vil føles som en fornedrelse, inn i en slik bedrift. De regner med at søker da vil si fra seg hele attføringen, fremfor å nedverdiges og ydmykes, og dermed har de oppnådd det de ønsker.
Dersom du har gode alternativer å foreslå selv, mener jeg de ikke kan tvinge sin vilje igjennom, men du verden så mye trøbbel, vanskeligheter og trenering av tid de kan forsøke i direkte utmattelsesteknikker. I slike tilfeller må du faktisk skaffe deg en god fullmektig eller advokat. Da er de redd for å bli avslørt. Du har kanskje rett til fri rettshjelp om nødvendig siden du er uføretrygdet. Sjekk med Fylkesmannen om du er under inntektsgrensen dersom det skulle bli nødvendig.
PS: En direktør ved en AMB i distriktet der jeg bor bestilte fullt møblement til sin svigermor, og regningen ble sendt til AMB-bedriften. Dette vet jeg tilfeldigvis da jeg kjenner møbelforhandleren.
Lykke til!
Apropos dine erfaringer med Arbeidsmarkedsbedrifter, forkortet AMB. Disse kjemper stadig vekk for å overleve over statsbudsjettet. De ble bygget opp i et industrisamfunn, og bærer derfor preg av det. Det arbeidet de kan tilby er ofte irrelevant til den utprøving og kompetanseoppbygging en arbeidssøker ønsker og trenger. De kjemper jo naturligvis allikevel for sin egen overlevelse. De har gjennom arbeidsgiverforeninger de er med i stor innflytelse i departement og regjering. Dette binder Aetat til en viss grad opp i å benytte disse bedriftenes tiltaksplasser. Derfor kan det være at Aetat lokalt forsøker å dytte arbeidssøkere inn til utprøving på disse bedriftene uten at de ønsker det selv. Dette er stikk i strid med det som skal være det faglige grunnlaget for attføringsarbeidet, nemlig aktørmodellen. I aktørmodellen skal ethvert tiltak bygge på søkers egne ønsker. Det er kun når søker ikke vet hva han/hun ønsker eller klarer at det er aktuelt med slike avklaringstiltak. Imidlertid vet jeg at det finnes saksbehandlerer som for å slippe å begrunne et avslag, vil tvinge ressurssterke mennesker i det som for dem ofte vil føles som en fornedrelse, inn i en slik bedrift. De regner med at søker da vil si fra seg hele attføringen, fremfor å nedverdiges og ydmykes, og dermed har de oppnådd det de ønsker.
Dersom du har gode alternativer å foreslå selv, mener jeg de ikke kan tvinge sin vilje igjennom, men du verden så mye trøbbel, vanskeligheter og trenering av tid de kan forsøke i direkte utmattelsesteknikker. I slike tilfeller må du faktisk skaffe deg en god fullmektig eller advokat. Da er de redd for å bli avslørt. Du har kanskje rett til fri rettshjelp om nødvendig siden du er uføretrygdet. Sjekk med Fylkesmannen om du er under inntektsgrensen dersom det skulle bli nødvendig.
PS: En direktør ved en AMB i distriktet der jeg bor bestilte fullt møblement til sin svigermor, og regningen ble sendt til AMB-bedriften. Dette vet jeg tilfeldigvis da jeg kjenner møbelforhandleren.
Anbefalt av 0Re: Møte med A-etat 31.03.06 23:48
(Svar til: Justice1)
Jeg nevner først dette med psykisk knekk. Knekken gjaldt ikke jobbene mine, og ferdigheter sosialt sammen med kollegaer der, men jeg var en nedslitt pårørende som var dum nok til å søke hjelp i psykiatrien etter at den jeg er pårørende for ble frisk. Da kom reaksjonen, men nå er jeg sterk, og tilstander en er i kan forandre seg, så fortid kan de ikke bruke mot en person så lenge vedkommende f. eks ikke er i en aktiv psykose, eller aktiv stoffmisbruker og annet som foringer ens livskvalitet slik at en blir en sikkerhetsrisiko for andre, som f.eks å være pillemisbruker som får ansvaret for medisinskapet i en avdeling som sykepleier.
Jeg fyldte ut meldekortene punktlig, og oppdaget at mannen bare holdt meg med snakk. Han til og med sa til meg om at hvis jeg fikk ISO-standard på verkstedet mitt, kunne a-etat sende folk til mine kurs. Jeg trodde han før jeg oppdaget hans passivitet, og jeg hadde mistanke til at han ikke jobbet selvstendig, men støttet seg til et team for å ta avgjørelser. Jeg spurte han om han drøftet minsak med sine kollegaer, og spurte han om hva kollegaene mente om mine praksisplaner, men da svarte han unnvikende.
Jeg fatter ikke hvorfor han ikke ringte til to navngitte poliklinikker hvor bl. annet en psykiatrisk sykepleier ville invitere meg til å holde foredrag på en institusjon om keramikk-kursaktiviteten min. Hvorfor matsher disse ikke folk mot arbeidsplasser som er villig til å bruke folk, og denne psykiatriske sykepleieren ville bruke meg da jeg åpent fortalte på seminaret hvordan det er å være pårørende, og om etterreaksjonen min, samt min kursaktivitet.
Når det gjelder mitt firma, så gir jeg blanke i hele G-grensa til trygdekontoret. Jeg har klart å jobbe opp denne bedriften uten annen startkapital enn minste uføretrygd, og jeg har heller ingen lån, og de elevene jeg har er fornøyd med meg. Dette sier litt om min psykiske tilstand i dag, og jeg har is i magen. Og myndighetene gjør det vanskelig for grundere med denne G-grensen, for å opparbeide seg kapital for folk som har slitt ekstra i samfunnet er umulig. Mer--
Jeg fyldte ut meldekortene punktlig, og oppdaget at mannen bare holdt meg med snakk. Han til og med sa til meg om at hvis jeg fikk ISO-standard på verkstedet mitt, kunne a-etat sende folk til mine kurs. Jeg trodde han før jeg oppdaget hans passivitet, og jeg hadde mistanke til at han ikke jobbet selvstendig, men støttet seg til et team for å ta avgjørelser. Jeg spurte han om han drøftet minsak med sine kollegaer, og spurte han om hva kollegaene mente om mine praksisplaner, men da svarte han unnvikende.
Jeg fatter ikke hvorfor han ikke ringte til to navngitte poliklinikker hvor bl. annet en psykiatrisk sykepleier ville invitere meg til å holde foredrag på en institusjon om keramikk-kursaktiviteten min. Hvorfor matsher disse ikke folk mot arbeidsplasser som er villig til å bruke folk, og denne psykiatriske sykepleieren ville bruke meg da jeg åpent fortalte på seminaret hvordan det er å være pårørende, og om etterreaksjonen min, samt min kursaktivitet.
Når det gjelder mitt firma, så gir jeg blanke i hele G-grensa til trygdekontoret. Jeg har klart å jobbe opp denne bedriften uten annen startkapital enn minste uføretrygd, og jeg har heller ingen lån, og de elevene jeg har er fornøyd med meg. Dette sier litt om min psykiske tilstand i dag, og jeg har is i magen. Og myndighetene gjør det vanskelig for grundere med denne G-grensen, for å opparbeide seg kapital for folk som har slitt ekstra i samfunnet er umulig. Mer--
Anbefalt av 2Re: Møte med A-etat 01.04.06 00:03
(Svar til: 3976al)
Og over sommeren er jeg i G-taket, og da får jeg fryse denne trygden. Jeg klarer å bevise for dette samfunnet ellers at jeg kan jobbe, bortsett fra a-etat som eneste aktør som ikke skjønner dette.
Attføringen jeg fikk ville tvert i mot være en hemmer for firmaet mitt, og det ville da gått lenger tid å opparbeide meg penger da jeg ville "miste" to effktive virkedager til gratis hospitering hos en gruppeterapeut.
Nettopp på grunn av det ansvaret ved å jobbe med mennesker, ville jeg gå i et år i trening hos en profesjonell før jeg ville tenke på å starte med selvstendige bildeterapigrupper. Selv om det heter bildeterapi, så kan bildeterapiøvelser brukes i en pedagogisk setting der målet er å få folk til å utvikle kreative evner i kunstnerisk retning, altså bli bevisst sin kreativitet, og skapende muligheter. Det er slik jeg ønsker å jobbe med slike grupper i firmaet mitt, og ikke drive psykoterapi. Likevel ønsket jeg hjelpen fra a-etat til praksisplass, da bildeterapi disponerer over et sterkt medium, og uforutsette ting kan skje der selv om en ikke er i nærheten av psykoterapi og behandling i sine opplegg, og derfor, for elevers og min sikkerhet ønsket jeg altså å lære av en profesjonell slik at det uforutsette kan takles. Dette burde da a-etat og andre være spesielt interessert i siden de vet jeg har vært borti psykiatrien som pårørende og bruker noen år tilbake. Spesielt sånne burde få en klarering i et trygt opplegg hos profesjonelle som var villige, men kunne ikke betale for meg, og a-etat hadde ikke vilje til å gå inn på en deal med dem om hospitering. Derfor ble meldekortene levert tilbake til denne saksbehandleren, og jeg må kun stole på meg selv da jeg ikke kan stole på andre. Heldigvis samarbeider jeg med andre private aktører innenfor bildeterapi, så en løsning blir det nok, men a-etat har jeg gitt opp da jeg ikke lar meg ydmyke av noen. Hardt arbeid i firmaet er løsningen.
Attføringen jeg fikk ville tvert i mot være en hemmer for firmaet mitt, og det ville da gått lenger tid å opparbeide meg penger da jeg ville "miste" to effktive virkedager til gratis hospitering hos en gruppeterapeut.
Nettopp på grunn av det ansvaret ved å jobbe med mennesker, ville jeg gå i et år i trening hos en profesjonell før jeg ville tenke på å starte med selvstendige bildeterapigrupper. Selv om det heter bildeterapi, så kan bildeterapiøvelser brukes i en pedagogisk setting der målet er å få folk til å utvikle kreative evner i kunstnerisk retning, altså bli bevisst sin kreativitet, og skapende muligheter. Det er slik jeg ønsker å jobbe med slike grupper i firmaet mitt, og ikke drive psykoterapi. Likevel ønsket jeg hjelpen fra a-etat til praksisplass, da bildeterapi disponerer over et sterkt medium, og uforutsette ting kan skje der selv om en ikke er i nærheten av psykoterapi og behandling i sine opplegg, og derfor, for elevers og min sikkerhet ønsket jeg altså å lære av en profesjonell slik at det uforutsette kan takles. Dette burde da a-etat og andre være spesielt interessert i siden de vet jeg har vært borti psykiatrien som pårørende og bruker noen år tilbake. Spesielt sånne burde få en klarering i et trygt opplegg hos profesjonelle som var villige, men kunne ikke betale for meg, og a-etat hadde ikke vilje til å gå inn på en deal med dem om hospitering. Derfor ble meldekortene levert tilbake til denne saksbehandleren, og jeg må kun stole på meg selv da jeg ikke kan stole på andre. Heldigvis samarbeider jeg med andre private aktører innenfor bildeterapi, så en løsning blir det nok, men a-etat har jeg gitt opp da jeg ikke lar meg ydmyke av noen. Hardt arbeid i firmaet er løsningen.
Forrige | 1 | Neste | Alle
Mod